DE REFUSERTES SALONG  - en modell for lokale fortellinger

 

Utstilling: Salong, åpning 10 juli. og varer til 31. oktober 2015

 

Hvor: Fiskeværet Veiholmen, Smøla kommune i Møre og Romsdal

 

Ansvarlig: Samvirke SA ved Heidi Rognskog Mella og Mona Eckhoff Sørmo

 

Mottatt midler: Stiftelsen Fritt Ord, Fylket Møre og Romsdal, Smøla Kommune og Norske Billedkunstnere - vederlagsfondet. 

 

Medvirkende utstilling: Rundt 500 bilder og objekter er hentet fra flere hus på Smøla og Veiholmen. Objektene og bildene er laget i familier, kjøpt og samlet og inneholder objekter og bilder fra 1700-tallet og opp til i dag.  

 

Prosjektet består av en kunstutstilling og en bok med bakgrunn i visuelle uttrykk som representerer et marginalisert fiskevær. Utstillingen ble laget avbilder og objekter hentet fra de lokale husene på stedet. Måten tingene arrangeres på og settes sammen, dannet nye visuelle fortellinger om stedet, folket og kulturen. Det lages en bok som skal bestå  dokumentasjon av prosessen og utstillingen samt tekster fra utvalgte bidragsytere. Dette skal være fortellinger fortalt av de fastboende samt tekster av inviterte skribenter. Målet med prosjektet er at uttrykk som vi ikke forbind med samtid, modernitet- og design ikoner, skal løftes og vises oppmerksomhet og skape gjenkjennelse og deltakelse i det lokale, og samtidig ha allmenn interesse.

 

INTRODUKSJON

….Modernismen kan være streng og utelukker ofte visse tendenser og de som utestenges kan som alle undertrykte, slå tilbake og da gjerne 
voldsommere enn det man kunne tenke seg…… Hanna Arendt har i boken Vita Aktiva et frihetsbegrep som inkluderer alle. Hele fellesskapet. For henne handler det ikke om ”fri fart for frie mennesker”. Frihet er det aktive åndslivet blant de mange stemmene. Vi arbeider for å leve. Vi produserer gjenstander som hjelper oss i arbeidet og vi er først og fremst handlende fremfor tenkende vesener. Da handler det ikke om ”å spontant gjøre det vi selv vil” men å drøfte sin vilje med andre - for våre handlinger har uoverskuelige konsekvenser. Uten opplysning kan vi handle galt med den beste vilje. Det gjelder å innhente synspunkter ved å lytte til de manges erfaring…. [1]

 

VISUELLE MOTSETNINGER

Vårt land preges av to visuelle motsetninger basert på to geografiske betingelser. Bosetning ved kysten og bosetning i innlandet. Kystveien var

selve motorveien til omverdenen, men betingelsene ble endret fra risikofylt ferdsel på sjøen til fastlandets nye veiforbindelser mot nye industrisentra. Selve forandringen, farten og det moderne lå ved kysten og sjøen. Innlandet representerte den sakte tiden, bondestanden, fjellene og skogene. Dette eksotiske og ur-norske ble foreviget av Düsseldorfmalerne og ble selve Ikonet på nasjonsbyggingen og det norske. Ingen Düsseldorf-maler fant livet ved kysten eksotisk nok, kystmotiver var ikke en del av 1800-tallets europeiske strømninger og innlemmet i nasjonsbyggingen.

 

KYSTFOLKET MARGINALISERES

Veiholmen er ikke avbildet som en av våre nasjonale skatter i Nasjonal-galleriet. Stedet er et lite knappenålshode på kartet - et sted ingen har hørt om. Det finnes ingen referanserammer i den store fortellingen. Stedet har vært truet helt fra vår oppvekst, - hvor vi selv måtte flytte med far og fisketrålere til større sentra inn i landet. Fisken skulle transporteres på de nye motorveiene. Nedbyggingen har vært en gjennomgående trend siden 60 tallet. Etter sjarkene, posten og skolen, forsvinner butikken. Befolkningstallet er jevnt nedadgående- men med en liten framtidsoptimisme med ønske om sterkere satsning på vindkraft, oppdrett og turistnæringer.

 

STEDET, KULTUREN OG FOLKET

For det lille stedet som Veiholmen med knappe 300 innbyggere, handler det om å ha arbeid, å være flittig og delta i det sosiale. Mange av de historiene om folk og skjebner handler om hvorvidt de er arbeidsomme, har skikket seg eller falt utenfor. Det handler også om hvordan samfunnet støtter og hjelper hverandre når det butter. At man bryr seg for mye eller for lite er alltid et tema oppe til diskusjon og dugnadsånden fremheves som det viktigste i det sosiale samvær og spesielt for stedet.

 

EN MODELL FOR LOKALE FORTELLINGER

Vi ønsker med dette prosjektet å vise historier som ligger utenfor de gjeldende ”normer”. Historier som som setter på spissen et tilsynelatende

homogent samfunn, men som egentlig handler om svært forskjellige hverdagslige meninger og eksistenser. Vi skal samle bilder, objekter og

ting fra husene på fiskeværet. Ting som lokalbefolkningen selv mener representerer stedet. Dette kan være alt fra bilder, gjenstander og objekter om det er vakkert eller stygt, nostalgi, affeksjon - eller noe de har laget selv. Det er flere ”amatørmalere” som er rikelig representert i husene. Mye av tingene vi finner forholder seg til kystkultur spesielt og symbolikken kretser rundt hav, båt, fisk, skjell, skjær, fyr, måker og naust. Dette er ”folkets kunst” og kan virke både manerisk, mislykket og uferdig. Flere bilder er gjerne foto av kjente malerier, montasje av ting fra fjæra eller broderier med kjente ikoner fra kunsthistorien.

 

UTSTILLINGEN SALONG - BEARBEIDING OG GREP

Uttrykkene vi finner frembringer en lengsel og nostalgi hos oss. Vi representerer samtidskunstnere som henter næring herfra. Men vi tror at ved å dandere riktig i en gallerikontekst, vil bildene og gjenstandene oppleves rare, vakre og spennende. Vi monterte objektene sammen slik at de fremsto som nye uttrykk og nye fortellinger oppstår. Montering gjør at meninger fremheves og tydeliggjøres gjerne som kommentarer til samtiden med humor og kløkt. Målet med prosjektet er å involvere deltakere til eierskap, identitet og tilhørighet. Metoden er å løfte frem et lite samfunn som her blir både sett og hørt.

 

[1] Elin Svenneby om Hanna Arendt; The Human condition – vita Activa 1958

© 2014 Heidi Rognskog Mella