Klassekampen, Lørdag 28. juli 2018

FISKEREN OG HAVET

Sist jeg var i Berlevåg var første gang. Jeg har aldri vært i Finnmark før. Jeg har hørt at det er fint i her, og at folka her er veldig hyggelige. Det var min far som fortalte om Berlevåg, fra tida han var her på Loddefiske om vinteren. Det var på på 70-tallet og jeg var bare ei lita jente. Jeg hadde selvfølgelig ingen idé om hva fiskeri i Barentshavet innebar av tøffe forhold med rå natur, røffe værforhold og harde arbeidsforhold da. Som festivalkunstner i Berlevåg har jeg fått anledning til å selv å se hva pappa faktisk (kanskje) hadde opplevd her oppe i Finnmark i vinterhalvåret, borte fra mamma og fire barn. 

 

Jeg brenner for kystkultur, øyfolk og folket som bor og livnærer seg i utkanten – i periferien. Her er det stor takhøyde og plass for nytenkning og omstilling og ikke minst tror jeg det er plass for samtidskunsten.

Selv er jeg er oppvokst på et lite fiskevær på Nordvestlandet (langt under midten av Norge). Min far, mine besteforeldre, oldefedre og tippoldefedre var fiskere. Familien på begge sider har livnært seg av fiske så langt man kan spore tilbake. Min generasjon har brutt denne linjen – ingen av mine brødre eller søstre ble fiskere – og det er knapt fiskere tilbake på fiskeværet «mitt» i dag.

Dette er en utvikling som er politisk villet og har vært svært dramatisk for mange familier på kysten. Nå ser det ut til at politikerne igjen må se etter nye næringer, og oppmerksomheten snus utover mot havet og muligheter i de ressursene som finnes her. Det triste er at veldig mye kunnskap allerede er gått tapt.

Vi er en kystnasjon. Vi «søringer» har forhåpentligvis blitt mer oppmerksomme på at det finnes andre historier om nasjonen Norge og Norges identitet – utover Nasjonalromantikken – som viser frem den norske bondestanden, bjerk i storm og ville fjellandskap. Fiskere er ikke representert ved Norsk Folkemuseum. Ikke båter heller. Vi så bilder i skolebøkene av IC Dahl, Tidemand og Gude. Kunstnere som har malt hav, har malt brune strender og forlis mot landskap og i hav vi ikke har her i landet. Norge skulle se ut som kysten i Europa. Det var salgbart. Hvor er lyset i havet – det blå – det kullsvarte – det glitrende ... 

 

Det siste prosjektet jeg viste i Oslo var former og skulpturer av omsydde oljehyrer. Flere av de besøkende hadde aldri sett en oljehyre før – de hadde aldri hørt ordet. Det var eksotisk for dem. Oljehyrer er jo et veldig viktig plagg – og i dag sammen med overlevelsesdrakter.

Tilbake til min far. Han var ofte borte både tre og fire måneder av gangen. Han jobbet som bas og skipper og var på loddefiske i Barentshavet. Båten leverte i Berlevåg. I de siste årene min far levde, kom det frem dramatiske historier om nesten-drukning, nedising og nesten-forlis fra disse turene. Dette er historier fiskerne ikke fortalte våre mødre. Barentshavet og Nordkalotten fremstår for meg som noe farlig, mørkt, kaldt, og langt, langt borte. Nå fikk jeg en unik mulighet til å følge min fars «fotspor», da ikke som fisker, men som billedkunstner. Jeg interesserer meg for historier rundt det å ha havet tett på livet. Om det er store drama eller historier om de nære ting, er de like viktig for meg.

 

Selv fikk jeg være med som «førstereisgutt» på stor båt som fjortenåring. Det var makrellfiske med snurpenot nord for den 62 breddegrad. Pappa mente at det var en selvfølge at jenter skulle få prøve seg på lik linje med guttene. Det var noe feministisk i pappas idé om å ta med ei ung jente ut på sjøen. Det var også en sterk opplevelse som har preget meg, både i forhold til at jenter kan, og jeg fikk innblikk i livet med havet som arbeidsplass. Dette var på midten av 80-tallet.

Jeg fikk senere sommerjobb på båt mens jeg studerte på kunstakademiet i Düsseldorf. Vi reiste nedover norskekysten og drev med service for oppdrettsnæringen. Det var ganske gode penger for en kunststudent den gangen. Det er et utrolig samhold på båt – på havet – helt unikt.

 

For meg var det ikke bare fint å komme til Berlevåg – det var overveldende. Høyfjell og hav i ett. Mørkeblå og lyseblå toner sammen med kritthvitt snø og beksvart fjell. Den første dagen gikk jeg rundt i sentrum med kameraet. Miljøet her er ærlig. Ikke noe jåleri, bare praktiske løsninger og arkitektur. Jeg gikk inn til Polar Seafood som nettopp var ferdig med en levering. Et kar var fylt med torskehoder og med line-kroker i kjeften. 

Plutselig befant jeg meg i en hall med noen boder. Jeg fikk servert kaffe og praten var i gang om fiskeri, båter man hadde vært med å ro – og andre artigheter med alvorlige undertoner. 

Lenger inne i hallen hørte vi noen lyder – og forbi et hjørne gjennom et langt smalt rom og inn en dør holdt mannskapet til båten Jan Gunnar til. I knallfarger av rødt og grønt garn, knall blå og oransje kjeledresser, store blåser og gule flottører. Bøting og spleising. Klargjøring til neste tokt. Et hverdagsbilde av et arbeidsmiljø, estetisk og vakkert i sine farger og kontraster. Flittige og rutinerte folk i sitt håndverk. Jeg følte meg hjemme og husket at bestefar pleide å bøte garn med kabelen festet i kjøkkenskuffen hjemme på Veiholmen. 

 

Et ønske for denne turen var å få være med en båt på havet. Å få oppleve fiskeri på «nesten» ordentlig. Den første dagen jeg skulle få være med var været så som så. En av båtene hadde gått ut men hadde snudd, fikk jeg høre. Dagen etter var været bedre og jeg fikk være med båten Anne G. Da jeg fikk se båten ble jeg overrasket. En veldig høy og butt båt – her blir det krenging tenkte jeg. Jeg gikk om bord, spent som en liten unge. Tipp topp utstyrt. Videoovervåking og automatikk og ikke minst et veldig hyggelig mannskap. Jeg tok masse bilder – av alt. Tett på knall gule oljehyrer mot hav. Hender og kropper som løfter, haler og drar, klyver opp, over og under. Arbeidskarer med full kontroll i en båt som aldri slutter å bevege seg i alle retninger. Jeg tar bilder av rygger, hender og føtter i arbeid. 

Turen med Anne G ga meg mersmak, og seinere samme uke fikk jeg være med Kvalvik Senior. En helt annen båt og fiskeri, og mer som når min bestefar drev fiske med sjarken sin, men Steinars båt var både større og romsligere. Steinar imponerte med sin enmanns-håndtering og kontroll. VHF-en sto på og her overhørte vi en diskusjon om mellom to karer som ikke var enige om hvor linene sto.

 

Steinar har laget seg en løpestreng for sikkerhet når han driver alene. Rutinert og sikker. Han fortalte om viktigheten av at ting står på sin faste plass. At du kjenner dine kolleger. Det minnet meg på en hendelse med pappa på en av båtene. Ett av mannskapet som var ny om bord, hadde lagt tauet rundt vinsjen fra venstre mot høyre og ikke omvendt som de alltid pleide. En brå hendelse hvor han må ta over operasjonen, gjør at han får tre fingrer mellom taukveilen. Tre fingre blir klemt tvert av.

 

I dag både forstår jeg og forstår ikke hvorfor man velger fiskeri som yrke. Jeg forstår spenningen. Jeg har valgt å jobbe med kunst. Kunst handler vel om å formidle og bearbeide egne erfaringer og fortelle historier om andres erfaringer. Det kan være gjenkjennende og interessant for noen få eller fler. Samme det.

Prosjektet har jeg kalt «min far fiskeren» som om han lever fortsatt. Min far døde sommeren 2015 av hjertesvikt, og tittelen er derfor egentlig feil. Riktig tittel ville ha vært «datter av en død fisker» Jeg savner min far fiskeren. Jeg skulle ønske jeg kunne ha fortalt ham hva jeg har opplevd og lært her i Berlevåg. Jeg har for eksempel lært at torsken er mett av feit makrell i februar og at den foretrekker ferske nykokte reker til dessert i mars. Like fullt – hadde ikke pappa vært død, hadde jeg ikke søkt om å få komme opp til Berlevåg.

 

Jeg liker å komme til nye steder der jeg kan finne materiale som jeg kan gjøre ett eller annet med. Det kan limes, bindes, festes, bygges, skrus, stables, sys og formes. Hvert materiale eller ting man får i hånden har en historie, personlige historier eller en historie knyttet til selve historien, vår felles historie. Alt materiale vi omgir oss med har en estetikk – og et etisk aspekt. Særlig i dag når vi har blitt oppmerksom på en materialenes skader på naturen – som plast, for eksempel. Jeg elsker den svarte plasten som kommer med ferskvarer i butikken – hvis du vrir og bretter den, er den som en bølge – som en del av det svarte havet. Plasten kommer fra oljen i havet. Saltet kommer fra havet. Det vil jeg jobbe med nå - svart og kvitt. 

 

Heidi Rognskog Mella,

© 2014 Heidi Rognskog Mella